Treng du engasjement i sosiale medium?

Tommel ned Det meste i sosiale kanalar handlar om engasjement og lukkast du ikkje med engasjement, har du ikkje lukkast i di satsing på sosiale medium. Hørt den før? Det er mogleg eg bannar i kyrkja no, men eg tenker i stadig større grad at alt ikkje bør handle om engasjement. I offentlig sektor (statsforvaltningen og kommuneforvaltningen) kan du godt lukkast med sosiale medium utan å jage etter engasjement. Kanskje det ikkje bør vere eit mål heller.

Du har aldri vore mindre synlig på Facebook
Ikkje er det enkelt å skape engasjement heller. Tar vi Facebook som eksempel gjer deira algoritmar deg mindre synleg enn nokon gong. Facebook har dessutan ein dårlig skjult strategi på at det skal koste pengar å vere synlige. Det blir stort sett feil om offentlig sektor skal betale for å gjere innlegga på Facebook synlege. Det finnes sjølvsagt unnatak, som for eksempel helsekampanjer. Eg trur offentlig sektor i større grad bør bruke sosiale medium først og fremst som eit tilbod for dialog og kundeservice, ikkje for å selge seg sjølv. Det er fort å jage etter engasjement, fordi dei fleste tips og råd om engasjement i sosiale medium er retta mot kommersielle aktørar som skal selge eit produkt eller ei teneste.

Dei fleste ønskjer ikkje å engasjere seg
Offentleg sektor er av natur ikkje ein plass folk ønskjer å engasjere seg i særleg grad. Eg tippar dei fleste ønskjer å unngå å engasjere seg. Brukarane  ønskjer å utføre ei oppgåve, eller få svar på eit spørsmål. Dei besøker deg ikkje for å la seg underhalde.  Det handlar kort og godt om kva brukarane dine ønskjer frå deg, når dei besøker deg på nettsidene eller i sosiale kanalar. Dei ønskjer nøyaktig og klar informasjon om sine rettar, plikter og moglegheiter, i tråd med måla i den statlige kommunikasjonspolitikken. Informasjonen skal vere lett å finne og enkel å forstå, ofte for å kunne utføre ei konkret oppgåve. Dine brukarar skal lett kunne ta kontakt med deg om dei ikkje finn det dei leitar etter og her er sosiale kanalar gode verkty.  Gode nettsider er likevel den viktigaste prioriteringa du gjer, og er dei gode nok kan det føre til mindre engasjement i sosiale kanaler. Ser du slik på det er det kanskje bra med lite engasjement? Det finnes som kjent både negativt og positivt engasjement.

Er det så viktig med engasjement?
Så kanskje vi som jobber med kommunikasjon i offentlig sektor bør senke skuldrane med tanke på å skape engasjement i ulike sosiale kanalar? Kanskje vi heller bør konsentrere oss om å skape godt innhald? Vi kan konsentrere oss om å identifisere kva for kanalar dine interessentar er i og vi kan arbeide med å gjere språket mindre byråkratisk? Uansett bør vi kanskje vurdere å slutte å jage etter liker, kommentarar og delingar. Ta først og fremst godt vare på ditt publikum. Eg har aldri bedt nokon like og dele i mitt arbeid, og det vil eg nok truleg aldri gjere.

Her er tre relevante blogginnlegg som ga meg inspirasjon til å skrive denne bloggen: Verdiløse Facebook likes, av Hans Petter Nygård Hansen og The Myth of Social Media Engagement in the Public Service, av Alain Lemay og Facebook endrer spillereglene – hva nå markedsfører, av Morten Myrstad iThe New Company.

 

Advertisements

Trenger vi å blogge då?

Blogg7Det spurde ein kar meg om på butikken ein dag, i ein laus prat om sosiale medium. Eg merka at det er ikkje så lett å svare kort på det. Alle som arbeider med kommunikasjon har nok fått det spørsmålet nokre gonger, og spørsmålet er godt det. Vi kan svare enkelt og seie: Nei, de treng ikkje det, men det kan vere lurt. Eg skal prøve å utdjupe kvifor blogging kan vere eit smart val for bedrifter og organisasjoner.

Blogging KAN vere dialog
Dei fleste bloggekspertar vil hevde at den store gevinsten med blogg er dialog med kundar og brukarar. Problemet er berre at svært få er gode på dette. Blogging er ikkje alltid dialog, det kan like gjerne vere monolog. Mange brukar ein blogg som einvegsinformasjon for å promotere eigne saker eller bodskap. Dei som er gode å blogge, lukkast med dialog. Bloggen blir diskutert, delt og kommentert. Men sjølv dei som er gode på blogg har ofte få kommentarar på bloggen. Tendensen dei siste par åra er at stadig fleire vel å kommentere på andre sosiale kanalar og ikkje i kommentarfeltet på bloggen. Eg gjer det slik sjølv.

Blogging er kanskje den beste måten å få folk til å snakke om di bedrift eller din organisasjon. Det er i alle fall den rimeligaste måten. Men skal folk snakke til deg må du delta i samtalen. Ein blogg må ikkje berre vere eit talerøyr ut. Kunsten er å lytte til kommentarar som blir lagt igjen på bloggen og i andre sosiale medium. Dessutan kan du gå i dialog på andre sine bloggar. Sist men ikkje minst er bloggen, saman med andre sosiale kanalar di stemme. Ingen kan styre informasjonen betre enn du sjølv. Du vil uansett bli snakka om i sosiale kanalar, om du er der eller ikkje. Bloggen i samspel med andre sosiale medium bygger omdøme.

Ein blogg KAN bli bra om…
Det er organisasjonskulturen som er avgjerande for å lukkast med ein blogg. Dei som lukkast med å motivere tilsette til å blogge vil få det til. Men motivasjonen må vere reell, det må ikkje vere noko du MÅ gjere. Då vil det neppe bli bra. Dessutan bør du skrive regelmessige innlegg for å ikkje misse dine lesarar. Du kan velge å informere om noko i ein blogg eller meine noko. Vel du det siste må du våge å skrive litt spenstig og kanskje litt kontroversielt. Ein blogg som er heilt tannlaus og ikkje tør meine noko, vil ikkje få mange lesarar. Du må uansett vise fram din unike fagkunnskap om du vel å informere eller meine. Den største nytteverdien med sosiale medium er etter mitt syn deling av kunnskap. Dei som viser fram sin kunnskap og er ekte, vil lukkast med sin  blogg på sikt. Sjølvsagt må du også vere god på timing, integrering med anna kommunikasjonsarbeid og føle litt på omverda kva som er interessant å blogge om. Har du tid, energi, motivasjon og lyst til å bli flink, så blir du kanskje det. Då har du i alle fall gjort eit reelt forsøk. Men, det kjem garantert ikkje av seg sjølv.

Du må ha noko å melde. Er temaet du skriv om dørgande kjedelig, så er det det. Nokre bloggekspertar gir råd som kan tyde på at all informasjon er spennande. Det vil igjen seie at alle tilsette kan blogge og by på sin fagkunnskap uansett tema? Det er sjølvsagt ein bløff. Innhaldet må vere interessant for NOK mennesker. Men kva er nok? Er 100 lesarar bra på eit blogginnlegg, eller er det først bra når du har 500 lesarar? Det er ingen fasit på det heller. Det kjem blant anna an på kven som er dine lesarar, eller kvaliteten på relasjonen om du vil. Nokon som framsnakkar ditt omdøme? Nokon som er interessert i arbeid hos deg? Journalistar som følgjer med? Tal er vanskelig, la oss samanlikne med ei heimeside. Har du 100.000 lesarar på din nettstad årleg så er det truleg fleire sider som berre har 100 eller 200 besøkarar. Kanskje er informasjonen som ligg der likevel heilt nødvendig for at desse 100 besøkarane skal få løyst si oppgåve?

Eghakjetid

Har DU tid og ressursar?
Eg likar ikkje når folk seier at dei ikkje har tid, eller no har eg hatt det så travelt at det har vore umogleg å svare på dette på eit par veker. Det er negativt lada og ber preg av du har det mykje travlare enn alle andre. Sannsynlegvis har dei andre det like travelt som deg. Eg prøver å vere bevisst på å ikkje seie at eg har dårlig tid, sjølv om eg ofte har det. Eg får det ikkje alltid til, men eg prøver. Det handlar om respekt for andre og deira tid. Dessutan trur eg at seier du det ofte nok vil du til slutt tru at du ikkje kan få hovudet over vatn. Du blir stressa og du blir mindre effektiv.

Eg er stort sett ueinig med folk som seier at å blogge er dårlig ressursbruk. Heilt ok om det blir sagt med gode argument, men som regel handlar det om manglande kunnskap og profesjonstrid. Det treng ikkje vere ressurskrevjande å ha ein blogg, men det kan vere det. Ein blogg kan skrivast på 20 minuttar om du har flyten og motivasjonen. Er du bloggforfattar sjølv og skriv om ditt fag tar det sjeldan meir enn eit par timar å skrive ein blogg. Difor anbefalar eg alle som ønskjer å blogge til å skrive sjølv. Du kan heller få hjelp til språkvask, overskrifter, lenker, bilder og layout, men ta deg tid til å skrive sjølv og meine sjølv. Skal fleire i bedrifta eller organisasjonen innvolverast kan det bli utfordrande å få til effektiv tidsbruk:

  • Skal du skrive ein blogg basert på råmateriale eller intevju om eit fagfelt som ikkje er primært ditt kan det fort ta tre til fem timar å skrive ein blogg.
  • Å sende bloggen til gjennomlesing er lurt, men involver færrast mogleg. Folk er opptatt med andre ting og rekk ikkje å prioritere med ein gong. Her går fort mykje tid vekk. Alt frå timar til dagar.
  • Ein blogg skal redigerast. Du skal sette inn lenker, bilder og deretter dele i ulike sosiale kanalar. Dette kan ta ein liten halvtime.
  • Det må også settast av tid til å svare på eventuelle kommentarar.

Eg meiner difor ein bedriftsblogg gjerne kan ha fleire bloggarar som viser mangfaldet i organisasjonen sin fagkunnskap. Det er mest effektivt at du som fagperson sjølv skriv bloggen og kan stå 100 prosent inne for innhaldet. La kommunikasjonsstaben hjelpe til med layout, språk, gode råd og teknisk hjelp, men skriv helst sjølv. Skriv kommunikatørane for deg, får du ofte ei litt annan vinkling enn du hadde tenkt.

Treng vi å vere opne?
lukkaas
Ja alle organisasjonar treng å vere opne for å fungere godt  i eit samspel med omgjevandane. Du treng ikkje å ha lest mykje organisasjonsteori for å skjøne det. Framveksten av sosiale medium har skapt eit opnare samfunn. Opne organisasjonar er framtida og ny teknologi fjernar lag i organisasjonhierarkiet. Dei tilsette blir i fleire organisasjonar i større grad sett i sentrum. Både intern og ekstern kommunikasjon endrar seg frå å vere sentralisert frå toppen og ned, til å legge til rette for kunnskapsdeling og dialog. Dei som er gode tør å ta dei nye mediene i bruk. Det sosiale nettet vil ikkje gå tilbake til statisk einvegs informasjon. Vi må difor tilpasse oss på best mogleg måte. Då internett kom tok det kanskje litt tid før du slutta å skrive ut dine e-postar?, eller hadde heilt trua på at dette var noko du kom til å ta i bruk? Leitar vi fram dei beste eksempela ønskte enkelte seg ikkje datamaskin, fordi dei meinte internett var eit blaff. Gamle vaner er med andre ord alltid vonde å vende.

Bloggen kjem ofte sist i lasset av viktige prioriteringar. Bloggen blir då fort ei kjelde til dårlig samvit. Slit de med å skape engasjement rundt bloggen internt, vil det vise igjen i produktet. Alt heng saman. Det kan vere lett å vere kritisk til blogg og sosiale medium. Det vi fort gløymer er kor mykje pengar og ressurser ein set inn på andre ting vi tar for gitt, nettopp fordi det er akseptert som gode kommunikasjonskanalar. Ingen stiller spørsmål med nettsider, nyheitsbrev, annonser eller diverse reklamemateriell til ulike arrangement.  Kvifor? Fordi det er akseptert og innarbeidd. Men er det viktigare og betre kommunikasjon enn ein blogg? Å bygge opp ein blogg krev eit langsiktig perspektiv, eit klart mål, ein klar plan og god forankring. Fundamentet for å få det til er organisasjonskulturen. Vis fram menneska, fagkunnskapen og stammekulturen. Slik  bygger de omdøme. Det er gevinsten.

Ei lita annonse i tre aviser kostar deg fort 100.000 kroner. Den har svært kort levetid. Tenk på kor mange hundretusener ulike bedirfter og organisasjonar legg ned i sine nettsider. Kva kostar reklamemateriellet du har på stadion, eller brukar på bedriftsstafetten? Ein blogg kan gjenbrukast fleire gonger som svar på spørsmål, og er rimelig om du får det til å fungere. La oss seie at di bedrift brukar i snitt fire timar på ein blogg og publiserar to bloggar i månaden. Er åtte timar i månaden mykje ressursbruk når gevinsten er å vise fram ein attraktiv, innovativ og faglig interessant arbeidsplass?

Takk til Jørgen Helland og kjøkkenfesten for inspirasjon med 9 grunner til at vi ikke skal blogge. Den las eg for halvanna år sidan og tok den fram igjen etter å ha fått spørsmålet: Trenger vi å blogge då? Svar gjerne på pollen under kva du meiner om det.

Kommuniser eller stagner

DialogueHar du høyrt at kommunikasjonsstaben har for mange ressursar, eller at «vi driv ikkje eit nyheitsbyrå», eller  «sosiale medium er noko berre kommunikasjonsstaben syslar med», og «kvifor i all verden skal vi ha ein blogg?» Vanlege oppfatningar i dei fleste organisasjonar i større eller mindre grad vil eg tru. Det vitnar om grunnleggande mangel på forståing for kommunikasjonsfaget. Historisk sett har det nok vore mange kampar for å overbevise andre fagområde i organisasjonen om at kommunikasjon er ein viktig funksjon. Heldigvis går det framover. Auka i tal tilsette og kommunikasjonsstaben si sentrale plassering i dei fleste organisasjonar viser at faget langt på veg er sett på som viktig. Stadig fleire ser på kommunikasjon som ein leiingsfunksjon, men mange heng nok dessverre langt tilbake i tid. Å ha forankra kommunikasjon i leiinga er avgjerande for å ha eit godt utgangspunkt for kommunikasjonsarbeidet. Er det i tillegg forankra i organisasjonen har du langt på veg lukkast.

Utan kommunikasjon stagnerer du
Eg vil hevde at lite kommunikasjon, dårlig kommunikasjon eller i verste fall ingen kommunikasjon er hovudårsakene til at organisasjonar stagnerer. Jo større organisasjonen er jo meir komplisert er det å levere god kommunikasjon. Mange vil meine noko om kommunikasjon, dei fleste vil meine dei beherskar faget, men så lenge det ikkje er forankra i organisasjonen med ein god strategi i botn vil ikkje kommunikasjonen bli god nok. Kommunikasjon med omgjevnadane er viktig, det har det alltid vore, i alle fall i eit systemteoretisk perspektiv. Kommunikasjon er organisasjonens nøkkel til å lukkast, det dannar grunnlaget for relasjonane som ditt omdøme blir bygt på.

Det handlar om å bygge kultur
Historisk har kommunikasjonsfaget streva med å finne sin plass i Norge. Jaget etter ein eigen profesjon, slektskapet til marknadsføring og reklame, og eit historisk dårlig rykte er nokre av årsakene til det. I staten var det framveksten av forvaltningslova og offentliglova som bana veg for ei meir open forvaltning. Fleire store utgreiingar såg blant anna til sentral teori innan Public Relations, noko  som igjen har bana veg for Statens kommunikasjonspolitikk slik vi kjenner den i dag. Det ligg til grunn når det ligg klare føringar på korleis ein skal utøve kommunikasjon og den store auka i talet kommunikasjonsmedarbeidarar i offentlig sektor. Det ligg også til grunn for at dei aller fleste no ser på kommunikasjon som ein leiingsfunksjon. Vi har tatt eit sjumilssteg dei siste 20 åra. Likevel er vi ikkje i mål før kommunikasjon er forankra i organisasjonen. God internkommunikasjon, kursing, og implementering er viktige stikkord for å få det til. For til sjuande og sist er det slik at alle er seg sjølv nærast, alle er sitt fagfelt nærast. Det handlar om å bygge kultur. Å bygge kultur tar tid. Det er ein kommunikasjonsjobb!

God kommunikasjon fører til mindre byråkrati

Det ligg ei rekke føringar for korleis statlige verksemder skal utøve sitt kommunikasjonsarbeid. Bak desse føringane ligg fleire store offentlige utgreiingar. Det mest handfaste resultatet av desse utgreiingane er Statens kommunikasjonspolitikk. Fornyings og administrasjonsdepartementet har det overordna ansvar for politikken. Dei enkelte statlige verksemdene har ansvar for å iverksette politikken. Fagdepartementa har ansvar for å følgje opp verksemdene innan sin sektor. Direktoratet for forvaltning og IKT har ansvar for å informere om, og gi råd og rettleiing om politikken. Statens kommunikasjonspolitikk har konkrete mål og prinsipp der føresetnadane for å iverksette politikken i botn handlar om kommunikasjonsfaglig kompetanse.

Spesielt om statlige føringar for kommunikasjonseiningas posisjon i verksemda

  • Staten skal få bodskapen fram til dei som treng han og skape dialog mellom innbyggarane og staten
  • Det er eit leiaransvar å sette statens kommunikasjonspolitikk ut i livet, og toppleiarane har eit særskilt ansvar
  • Leiinga har ansvar for at kommunikasjon blir brukt som eit strategisk virkemiddel
  • Informasjon og kommunikasjon må vurderast på lik linje med andre virkemiddel for å nå ønska resultat og må integrerast tidleg i prosessen
  • Leiinga har ansvar for at verksemda har nødvendig kompetanse som sikrar høg kvalitet på kommunikasjonsarbeidet på alle nivå i organisasjonen
  • Digital forvaltning (digitalt førsteval, kvalitet på nett, OEP, universell utforming, opne data, sosiale medium)
  • Stortingsmelding 17 «Eit informasjonssamfunn for alle» er eit anna viktig styringsdokument. Legg blant anna føringar på kvalitet på nett.

Undersøkingar
Det ligg fleire undersøkingar til grunn for at kommunikasjon som leiingsfunksjon blir stadig viktigare. Den ferskaste her til lands er Kommunikasjonsrådgivere – en yrkesgruppe med innflytelse i samfunns- og arbeidsliv. Dette var ein kvantitativ undersøkelse av 1160 medlemmar av Kommunikasjonsforeningen og ei kvalitativ oppfølging med intervju av 12 kommunikasjonsdirektørar, kommunikasjonsrådgjevarar og leiarar av PR-byrå (både privat og offentlig). Når det gjaldt kommunikasjonseiningas posisjon i verksemda fann dei:

  • Det er ein føresetnad for å ha innflytelse er at det er ei eiga kommunikasjonsavdeling/eining
  • Det er viktig med sentralt plassert kommunikasjonseining for å ha innflytelse
  • 89 % arbeider i eigen avdeling eller gruppe med ansvar for kommunikasjonsarbeid eller er plassert direkte i stab under toppleiar
  • Der kommunikasjonsutøvaren sitter nærast leiinga i ein organisasjon er det funnet at leiinga har størst forståing for kommunikasjonsfunksjonen
  • Toppleiinga har størst forståing av kommunikasjon som strategisk verkty i direktorat, etatar, tilsyn, universitet og høgskular (71 %). Til samanlikning har Departementa (59 %). Lågast var kommunane med (48 %). Det er og funn på at dette heng saman med ressursar til kommunikasjonsarbeidet.

Kvifor skal kommunikasjon vere ein leiingsfunksjon?
Ja kvifor er det så viktig at kommunikasjon har ei sentral plassering i organisasjonen? Eg vil argumentere for at det er nødvendig, effektivt og skapar mindre byråkrati.

  • Kommunikasjonsfaglig kompetanse er avgjerande for å utøve god kommunikasjon
  • Vesentlig at det er samsvar mellom strategi, plan og praksis. Krev forståing for kommunikasjonsfaget for å prioritere rett
  • Å skrive forståelige brev på klart språk  gjer det enklare for brukaren, noko som igjen fører til innsparingar og mindre byråkrati
  • Gode og brukarvenlige nettsider skaper også mindre byråkrati (færre telefonar)
  • Kompetanse på mediekontakt, delta i den offentlige samtale og legge til rette for innsyn
  • Kommunikasjon er viktig i utforming av e-skjemaer og liknande. Fører til mindre byråkrati (færre telefonar)
  • Strategisk kommunikasjon handlar om formidling og dialog med kvar enkelt brukar og grupper som er knytt til organisasjonen. Kompetanse og kontinuerlig arbeid med nettsider og sosiale medium er viktig for å nå ut til og imøtekomme brukarane
  • Strategisk kommunikasjon handlar også om god intern kommunikasjon. Å  bygge kultur internt dannar grunnlag for eit godt omdømme. God internkommunikasjon om mål, strategiar og prioriteringar er viktige for å nå sine mål
  • Tillit til statlige verksemder avhenger av korleis vi kommuniserer, kor opne, imøtekomande og brukarvenlige vi er. Kompetanse om korleis vi blir oppfatta i omverda er viktig
  • Risikokommunikasjon og krisekommunikasjon er område der det er viktig med kommunikasjonskompetanse. Både for å kartlegge uønska hendingar og gi rask og konkret informasjon ved ei krise. For å vurdere risikokommunikasjon er det avgjerande å vere representert i leiinga
  • Staten skal nøye vurdere behov for å sette i gang større kampanjer og kommunikasjonstiltak som har til hensikt å endre åtferd og haldningar

Korleis blir framtidas kommunikasjonsavdeling?

karrier-illustrasjon

Kommunikasjonsfunksjonen har fått ei stadig meir sentral plassering i organisasjonar. At fleire ser på kommunikasjon som ein leiingsfunksjon er nok hovudårsaka til det. Bak dette ligg det årevis med hardt arbeid frå bransjen mot å nærme seg ein profesjon og få aksept for faget. Public Relations har alltid hatt eit nært slektskap til marknadsføring og reklame. Seinare har andre funksjonar kome til som er naturlige å plassere i kommunikasjonsavdelinga. Framveksten av nye digitale og sosiale medier er allereie naturlig integrert som ein kommunikasjonsjobb. Corporate Social Responsibility (CSR), eller på norsk samfunnsansvar, er ein anna funksjon som gjerne blir utført av kommunikasjonsfolk. Kva med andre funksjonar som HR, service og IKT-utvikling? Vil desse fagområda kunne bli ein integrert del av kommunikasjonsfunksjonen i framtida?

IKT og kommunikasjon
Framveksten av nye digitale medier og Web 2.0 krev at kommunikatørar har behov for større kompetanse om IKT. Eller det kan for den saks skuld snuast på hovudet. IKT-folket treng meir kompetanse om kommunikasjon. Fleire kommunikasjosnbyrå slår saman kompetanse innanfor PR, webutvikling og design. Vil dette  også kunne bli ei naturlig organisering i ei tradisjonell kommunikasjonsavdeling i privat eller offentlig sektor?

HR og kommunikasjon
Internkommunikasjon er ein viktig del av kommunikasjonsfaget. Likevel er personalfunksjonen som regel knytt opp mot administrasjon og økonomi. Kunne vi tenke oss at HR vart lagt til kommunikasjonsavdelinga i framtida? Storparten av all interninformasjon handler om personalsaker og det er ingen tvil om at HR har ein nøkkelrolle i internkommunikasjonen.

Kundedialog og kommunikasjon
Kva med kundedialogen? Samspelet mellom førstelinjetenesta i eit servicesenter og kommunikasjonsavdelinga bør vere tett. Telefonsamtalar og andre spørsmål til resepsjonen bør loggførast for å kunne justere informasjon på nett. I dag er det nettsidene som er hovudgata inn i dei fleste organisasjonar, og det bør vere eit mål at kundane tar eit digitalt førsteval. Kjem det gjentatte spørsmål på telefon, kan det tyde på at informasjonen ikkje er godt nok tilgjengelig på nettsidene. Bør kundedialog knyttast opp mot kommunikasjonsavdelinga og ikkje ligge der den tradisjonelt har gjort i administrasjonen?

Bryt ned siloar
Kanskje er det ikkje nødvendig å slå saman nokon av desse funksjonane, men eg trur det er heilt nødvendig å bryte ned siloar og legge til rette for samarbeid på tvers av fagområda. Kva meiner du? Har du gode eksempel på organisasjonar, som har lukkast med å slå saman ein eller fleire av desse funksjonane vil eg gjerne høyre frå deg.

Personlig omdømebygging i organisasjonar

Sosialekanaler

Om nokon ser på din bedrift eller din organisasjon utanfrå, kva ser dei då?

  • Ein lukka eller open organisasjon?
  • Ein toppsjef som uttalar seg i media, eller fleire tilsette?
  • Er det berre direktøren som bloggar eller er det andre tilsette som deler sin kunnskap?
  • Deler dine tilsette kva som skjer i din organisasjon på Facebook?
  • Har du tilsette som er tydelige på at dei tvitrar privat ?

Eg trur at dei som ser på din organisasjon frå omverda vil synes det er eit stort pluss om det er fleire enn toppsjefen eller kommunikasjonsdirektøren som er synlige og deler av sin kunnskap. Har du tilsette som deler kunnskap og omtaler organisasjonen positivt i ulike sosiale kanalar, då har du personlig omdømebygging med gjennomslagskraft. Det er truverdig og omverda skjønar at i din organisasjon er det kjekt å arbeide. Har din organisasjon retningslinjer for sosiale medium, som er lette å forholde seg, vil det vere ein god start for at dine tilsette våger å ta steget ut i det ukjente.

Korleis gir personlig omdømebygging gjennomslag?
Korleis kan ein tilsett sitt bidrag i sosiale medium løfte organisasjonen? Dine følgarar, vener og kontaktnett i ulike sosiale kanaler ser kva du deler og dei følger med. Du kan ikkje unngå at bloggen du skriver, eller tweeten du deler etterkvart drar merksemd mot din organisasjon. Ditt arbeid er ein stor del av din identitet. Folk som ser deg frå utsida vil sjå deg både som privatperson og arbeidstakar.

Motiver dine medarbeidarar
Leiarar bør sjå på sine tilsette som sine fremste ambassadørar. Dei bør sjå på tilsette som omdømebyggarar for sin organisasjon og motivere dei til å dele sine erfaringar med andre. Det kan vere lurt å støtte dine tilsette og oppmuntre til å lage godt innhald i sosiale medium. Du har tilsett dei av ein grunn, dei er gode på det dei gjer og har ein spesifikk og verdifull kompetanse. Vis fram dine tilsette og oppmode dei til å dele sin kunnskap.

Kva er gevinsten?
Gevinsten er at det bidreg til eit betre omdøme for din bedrift, noko som igjen gjer at folk ønskjer å jobbe nettopp for deg. I den seinare tid har det kome fram at mange leiarar fryktar at tilsette er på LinkedIn. Fryktar dei at tilsette viser seg fram på LinkedIn bør dei kanskje vere enno meir skeptiske om tilsette er i fleire sosiale kanalar? Eg trur frykten er ubegrunna. Organisasjonar som tør å vise fram sin kompetanse gjennom tilsette som deler av sin kunnskap vil få større gevinst enn tap. Fleire tilsette vil skifte jobb før eller seinare, men ved god personlig omdømebygging vil du trekke til deg dei beste kanditatane i neste runde. Kva trur du?

Er ditt selskap meir enn eit visittkort på LinkedIn?

LinkedIn

LinkedIn har lagt til rette for selskaper. Men kva gjer bedriftene eigentlig på LinkedIn? Er det berre eit statisk visittkort for kontaktinformasjon, eller brukes LinkedIn strategisk og effektivt til rekruttering? Etter nokre søk på utvalte bedrifter og organisasjonar ser det ut som det er fåtalet som nyttar LinkedIn aktivt.

Funksjonane er der
LinkedIn er ikkje så ulikt Facebook og Google+. Det er lagt til rette for profilbilete, selskapsinformasjon, og statusoppdateringar med både tekst, bilete og multimedia. Då gjenstår det berre å knekke koden for å nå eit publikum. Første steg er å anbefale dine følgarar om å dele di side til sine nettverk.

Kva skal delast på LinkedIn?
Spørsmålet er då korleis LinkedIn skal brukast. Kva skal delast? Blir det nok ein kanal for å dele pressemeldingar og nyheiter, eller skal det nyttast som ein kanal for berre stillingsannonser? Eg trur samspelet mellom rekruttering og selskapet sin fagkunnskap kan vere eit smart val. Å vise organsiasjonens menneske og deira kunnskap vil gjere ditt selskap attraktivt. Ein fagblogg kombinert med stillingsannonser og video om arbeidsplassen bør vere ein bra start.

Er grupper ut?
Før selksapssidene til LinkedIn vart lansert var det å opprette ei gruppe den einaste plassen bedriftene kunne vise seg fram. Framleis  er vel mange av gruppene  oppretta av selskap, slik at dei kan stå sentralt i samtalen om eit sjølvvalt fagtema. Dette synes eg høyres ut som ein klok strategi og er kanskje enklare enn å lukkast med å løfte ei selskapsside? Kan forresten eit selskap delta i ei gruppe? Eg har ikkje greidd å finne ut av det, men har du oppskrifta så blir eg glad.

Vi prøver oss
I Lotteri- og stiftelsestilsynet der eg arbeider, ønskjer vi å teste ut LinkedIn. Vi har oppretta vår selskapsside og ønskjer at dette først og fremst skal vere ein rekrutteringskanal. Kom gjerne med tips, eller del gode eksempler på bedrifter eller organisasjonar som lukkast godt på LinkedIn.